Rokkansenteret torsdag 30. august 2007 kl. 16.00

 

Ved lansering av Jan-Kåre Breiviks bok ”Døv identitet i endring” – Lokale liv – globale bevegelser”

 

Innlegg av Rune Anda, daglig leder i Bergen Døvesenter (post@bgds.no)


Tolketjenesten meldte at de ikke har klart å skaffe tolk til meg i dag. Mangel på tolk opplever både jeg og andre døve altfor ofte. Jeg har derfor skrevet dette manuset som leses opp og kopieres til dere etterpå.


Det er altfor få bøker som forteller noe om døves situasjon i samfunnet. Derfor skal Jan-Kåre Breivik ha stor takk for sitt engasjement for døves situasjon. Vi håper boken kan være med å øke forståelsen for vår gruppe.

 

For 20 år siden holdt jeg tale på norsk tegnspråk. Som leder i Bergen Døveforening den gangen ville jeg takke en avgått styremedlem for sin innsats gjennom mange år.

 

Midt i salen viftet en hørende dame, kona til en eldre døvblitt mann. Hun ropte til meg, så det ut til. Jeg hørte det ikke, naturligvis. Med hånden mot halsen så jeg munnen hennes si: ”Bruk stemmen!”

 

Det var fullt i salen. Jeg sto der og tenkte. Jeg setter hensynet til andre veldig høyt . Mens jeg sto på scenen, der jeg allerede hadde begynt å si hvorfor jeg sto der, måtte jeg bestemme meg på sekunder om jeg skulle ta hensyn til den damen eller ignorere henne.

 

Jeg tenkte; ignorerte jeg, skuffet jeg både den hørende damen som ikke kunne norsk tegnspråk, og hennes døvblitte mann som kun hadde lært tegn til norsk talespråk.

 

Hun ville få med seg det jeg sa med min egen stemme, hvis jeg klarte å snakke tydelig nok. Og hennes mann ville få med seg det jeg sa - på norsk - der jeg kom til å bruke mine tegn som visuell hjelp til det norske talespråket.

 

Som sagt, avgjørelsen måtte jeg ta på sekunder. Jeg sto jo der og var allerede begynt.

 

Min kanskje medfødte holdning om å ta hensyn, kom til å veie tyngst. Jeg tenkte også at med tegn til tale ville de fleste i salen oppfatte meg. Jeg gikk derfor over fra å bruke norsk tegnspråk til norsk med tegn som støtte og med stemmen på. Jeg ville være snill og grei mot den hørende damen og den døvblitte ektefellen hennes.

 

Men det meste av det jeg opprinnelig skulle berette om det avgåtte styremedlemmet, kom ikke fram. Jeg strevde med å omarbeide det til norsk tale med tegn.

 

Det ble ikke det samme. Jeg klarte ikke å få fram de detaljerte nyansene som jeg kunne sagt på norsk tegnspråk. Det ble for tamt. Jeg er bra flink i norsk. Jeg fikk gode norsk-karakter på skolen. Jeg har ikke noe imot tegn til tale. Det behersker jeg fint. Men det er norsk tegnspråk jeg føler meg mest hjemme i.

 

Det går ikke an å bruke stemmen når man bruker norsk tegnspråk. Til det ville de synlige munnstillingene fortone seg totalt rotete - og høyst merkelig - om stemmen ble tatt i bruk.

 

Min hilsen ble sterkt forkortet. Det beklager jeg. Det avgåtte styremedlemmet fikk ikke helt den hyllest vedkommende fortjente. Jeg angret. Ja, jeg angret veldig. Jeg var litt rasende på ”hensynhetsfølelsen” min. Og på den hørende damen i salen. Men hun visste ikke bedre. Hun forsto ikke hva norsk tegnspråk egentlig er. Henne må jeg bare tilgi. Og det er altfor mange i dag som heller ikke forstår hvorfor i all verden vi ikke bruker stemmen. Vi sliter med å få den hørendes verden til å forstå.

 

Jeg visste at de fleste som var i salen for over 20 år siden, ville hatt behag i om jeg brukte norsk tegnspråk. Dette visuelle språket er rent, klart, spennende, detaljrikt og full av variasjoner, på samme måte som det norske talespråket er, men på en annen måte.

 

Jeg vil også si at det er en stor utfordring å være tolk. Det går bra å tolke fra hørende til døve, fra norsk tale til norsk tegnspråk eller til tegn til tale, alt ettersom hvilke kommunikasjonsform den døve ønsker. Men verre er det å tolke fra døve til hørende, fra norsk tegnspråk til det talte språk. Til det er de individuelle språkforskjellene store, og det å oversette på brøkdeler av sekunder er en kjempestor utfordring.

 

For ca ti år siden sto jeg foran en hærskare av forskere i Oslo. Jeg skulle orientere om hvilke ønsker vi døve hadde til en tenkt framtidig mobiltelefon og hvilke tekniske utfordringer det ville skapt. Jeg hadde tolker på plass.

 

Jeg kan ikke kontrollere om det jeg sier, blir korrekt oversatt til talespråket. Det forstår dere sikkert godt, fordi jeg ikke kan høre tolkens stemme. Men jeg kan kontrollere det på en eller annen måte. I Oslo, for ca ti år siden, fant jeg ut at jeg ville åpne med å fortelle en vits. Og jeg visste at den vitsen ville skape latter hos hørende. Den vitsen hadde jeg brukt før.

 

Men da jeg var ferdig med å fortelle vitsen på tegnspråk, og tolken var ferdig med å oversette, var det ingen som lo. Å du store verden, tenkte jeg. Hva var det tolken egentlig hadde sagt? Det var en soleklar feiloversettelse! Tolken hadde aldri sett meg før, og tolken kjente ikke mitt tegnspråk.

 

Jeg gikk derfor over til en kommunikasjonsform som skal være lettere å oppfatte for norsktalende tolk, Tegn til Tale. Men nei, det gikk ikke bra det heller, så jeg, for jeg valgte å stirre på tolkens munnbevegelser og fant ut at tolken ikke sa de ordene jeg leverte på tegn. Det ble et mareritt for meg! Skulle jeg fortsette og tolken fortelle en annen historie? Ville forskerne, som kun ville få med seg tolkens ord, se på meg som en raring? Skapt av tolken selv?

 

Nei, jeg kuttet mine et kvarters tale ned til ca 5 minutter. Skuffet dro jeg hjem til Bergen.

 

Vi er glad for at vi klarte å få opprettet egen tegnspråktolklinje ved Høgskolen i Bergen for 3 år siden. Poenget var å få ansatt flere tegnspråktolker her i Bergen og i Hordaland. Vi vet at det ikke er nok tolkedekning.

 

Men hva opplever vi? Til nå er 12 tolkestudenter uteksaminert, men det ble bare plass til å ansette 4 nye på Tolketjenesten i Hordaland. De fleste andre studenter fant det best å flytte ut fra fylket for å få jobb andre steder. Til sommeren 2008 får vi forhåpentligvis 24 nye - uteksaminerte tolker. Men får de jobb i det hele tatt, her i Bergen, her i fylket? Vil vi miste dem også? Står tolkelinjen ved Høgskolen i Bergen i fare med å bli nedlagt? Hvem vil da søke å utdanne seg til et yrke der det offentlige ikke finner midler til å opprette flere hardt tiltrengte tolkestillinger? Viser igjen til at tolkesentralen ikke klarte å skaffe meg tolk til i dag.

 

Når jeg nå står her, og jeg forstår at det er pressefolk blant oss, både fra Bergens Tidende og fra Bergensavisen, og likeså fra studentaviser, ønsker jeg å få lov til å berømme Bergen kommune og våre politikere for den tillit de gjennom de siste årene har vist oss i Bergen Døvesenter ved å støtte oss økonomisk både til drift og aktiviteter. De forsto at tegnspråkmiljø er viktig for en minoritetsgruppe av kommunens innbyggere, og derfor har de ikke sviktet oss.

 

I dag gleder vi oss til å markere den nye boken til Jan-Kåre Breivik. Den er full av mange situasjoner og følelser som enkelte døve informanter har opplevd gjennom oppveksten, på skolen, i familien, på jobb, i det hørendes samfunn, i døvemiljøet og mye annet. Boken får tydelig frem at hver og en døv person er like forskjellig som hver og en hørende person.

 

Folk har ofte den uvanen å ”skjære alle over en kam”. Møter en hørende en døv person og opplever hvordan den døve er, blir det altfor dumt å tenke at ”slik er de døve”. For 20-30 år siden trodde mange at alle døve er kristne, for mange opplevde at det nesten bare var gudstjenester for døve når det var døveprogram på TV.

 

Boken forteller mye. De som ikke kjenner døves identitet og språk, vil sikkert reagere, kanskje med avsky, kanskje med undring, kanskje noen vil reagere over ”dårlig holdning” hos enkelte døve informanter osv. Men jeg mener det er noe folk må passe seg vel. En må ikke reagere ut fra eget ståsted. En må prøve å tolke ytringene fra en annen synsvinkel. Boken forteller historier mange døve vil nikke gjenkjennende til. Det er mye historie i boken, på en helt annen måte enn vanlige historiebøker kan frembringe.

 

Jeg er tospråklig og tokulturell. Jeg trives både med norsk (språk og kultur) og med tegnspråk (døvemiljøets språk og kultur). Når jeg leser boken ut fra storsamfunnets kulturforståelse reagerer jeg negativt på en del ytringer i boken, men sett fra døvekulturens ståsted er det lettere å forstå det.

 

Jeg mener boken er også en god støtte for Norges Døveforbunds arbeid med å få norsk tegnspråk offentlig godkjent. Det er tre ting som taler for nødvendigheten av anerkjennelsen: 1) Tegnspråk som verktøy, 2) Tegnspråk som rettighet og 3) Tegnspråk som verdi i seg selv og for det norske samfunn. Lørdag 3. november blir det stor demonstrasjon i Oslos gater for dette kravet og det er startet underskriftskampanje til støtte for hevet status for norsk tegnspråk.

 

Jeg har med meg noen eksemplarer av Norges Døveforbunds orientering: ”Begrunnelser for å gjøre norsk tegnspråk til offisielt språk” som interesserte kan få.

 

Takk for meg!